Tigris, 1977-1978
Det finnes billedkunst fra oldtidens Egypt som viser sjøfarere og deres papyrusbåter. I 1968 så Thor Heyerdahl slik kunst i faraoenes gravkamre i Kongenes dal ved Luxor. Og utover 1970-tallet ble han stadig mer opptatt av et vitenskapelig problem: Hadde modersivilisasjonene i Mesopotamia, Indusdalen og Egypt kontakt via de omkringliggende havene?
Sumererne, i det gamle Mesopotamia, hadde både båt og seil.
Det var enighet blant forskere om at sumererne, i det gamle Mesopotamia, hadde både båt og seil, men at seilasene kun var på elver og i kystfarvann. Heyerdahl var uenig. I oldtiden hadde primitive fartøyer også blitt benyttet til å seile i åpen sjø. Dette hadde han allerede vist at var mulig med Kon-Tiki-, Ra- og Ra II-ferdene. Heyerdahl ble sågar stadig mer overbevist om at de store sjøene og havene ikke hadde hindret kontakt mellom oldtidens sivilisasjoner, snarere stikk motsatt.
I 1976 var Heyerdahl i Irak—oldtidens Mesopotamia—for å studere sumparabernes sivbåter. Han ble fortalt at sivets flyteevne er best hvis det kuttes i august måned.
Han gjorde som de anbefalte, og i 1977 ledet Heyerdahl byggingen av sitt største sivfartøy—18 meter langt—der flodene Eufrat og Tigris flyter sammen i det tidligere Mesopotamia. Båten ble døpt Tigris.
Også denne gang fikk Heyerdahl seile under FN-flagg. Med seg hadde han et internasjonalt mannskap på 11 menn.
Blant dem var tre av hans ledsagere fra de to Ra-ferdene: Norman Baker (USA), Yuri Senkevitch (Sovjetunionen) og Carlo Mauri (Italia). Resten av mannskapet på Tigris: Rashad Nazir Salim (Irak), Asbjørn Damhus (Danmark), Hans Petter Bøhn (Norge), Carrasco Gherman (Mexico), Norris Brock (USA), Detlef Soitzek (Tyskland) og Toru Suzuki (Japan).
De startet seilasen fra elven Shatt al-Arab i Irak. Deretter fortsatte Tigris ned Persiabukten og ut i Arabiahavet. I motsetning til Kon-Tiki og Ra-båtene som drev med vind og havstrømmer, skulle Tigris seile til forutbestemte havner. Men det skulle raskt vise seg at hun var vanskelig å styre. Likevel klarte farkosten å nå Indusdalen i nåværende Pakistan og Djibouti i Øst-Afrika.
Heyerdahl var fristet til å seile Tigris inn i Rødehavet, men på grunn av krig og konflikter i regionen, et slitent mannskap, samt en farkost som viste alderdommelige tegn, besluttet han at Djibouti skulle bli ekspedisjonens endestasjon. Seilasen telte til slutt 6800 kilometer og 143 døgn.
Heyerdahl hadde igjen vist at en sivbåt kunne seile på havet, og dermed var han (med flere) styrket i troen på at det i oldtiden hadde vært oversjøisk kontakt mellom de store sivilisasjonene rundt den arabiske halvøy.
Som en protest mot krig og voldsbruk, bestemte Heyerdahl at Tigris skulle brennes
Den 3. april 1978 sto Tigris i flammer utenfor havnen i Djibouti.
Samtidig sendte han et brev til FN med en appell til borgere i alle industriland:
“Vi er alle medansvarlige med mindre vi krever av de som er ansvarlige for å ta beslutninger på våre vegne, at moderne våpen ikke lenger må gjøres tilgjengelige for befolkningsgrupper hvis enkle stridsøkser og sverd våre forfedre fordømte.”
I 1979 ble det første gang utgitt en bok om Tigris-ekspedisjonen på norsk.
En engelsk utgave ble utgitt i 1984, med tittelen The Tigris Expedition:
In Search of Our Beginnings.