Hvite guder, hvite forskere, hvite løgner
Boken Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis fremsetter en rekke påstander om Thor Heyerdahls liv og teorier. Ikke alle er like korrekte. Les vår anmeldelse for å finne ut hva som er riktig og hva som er feil i boken.
Forfatteren er den unge historikeren Per Ivar Hjeldsbakken Engevold som debuterer med en bok om Thor Heyerdahl og hans teoriverden.
Bokens hovedargument er at den norske vitenskapsmannen, formidleren og eventyrerens arbeider var bundet sammen av en lite kjent teori om en hvit herskerrase som kom fra Atlantis og spredte sivilisasjon til primitive mennesker.
Boken Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis ble av Humanist forlag lansert på Litteraturhuset den 16. oktober i år. Forfatteren er den unge historikeren Per Ivar Hjeldsbakken Engevold som debuterer med en bok om Thor Heyerdahl og hans teoriverden.
Bokens hovedargument er at den norske vitenskapsmannen, formidleren og eventyrerens arbeider var bundet sammen av en lite kjent teori om en hvit herskerrase som kom fra Atlantis og spredte sivilisasjon til primitive mennesker.
Thor Heyerdahl var hele livet utsatt for slike kraftige angrep fra unge fagfolk som brukte hans status som kjent forsker og eventyrer for å hevde seg. Engevolds bok føyer seg inn i en tendens i heyerdahlkritikken som forsøker å marginalisere livsverket, ved å «avdekke» en underliggende rasisme i, og en pseudovitenskapelig fremgangsmåte bak, teoriene.
«Sorte og hvite never dro i samme rep. Sånn hadde det vært i oldtiden også.» (Ra, s. 231)
Thor Heyerdahl var, som alle mennesker, barn av sin tid. Men det som gjør at han fortsatt er aktuell, er at han vokste ut av forståelsesrammene som preget andre i hans generasjon. Han fikk sin akademiske trening i en tid der aktiv bruk av raseinndeling i kulturhistorisk forskning var vanlig. Også i enkelte av Heyerdahls bøker og tekster finner man utrykk som vi i dag vil se på som rasistiske. Men det betyr ikke at han bevisst sto for den implisitte rasismen.
Så tidlig som i 1944 skriver han til ektefellen Liv at, så snart krigen er over, skal de finne tilbake til kjernen i livet og prøve å «knytte forbindelsen tilbake gjennom tidene, på tvers mellom rasene. For kjernen er den samme i dag som i faraoenes dager, den er den samme hos en Kongo-neger som hos en nordmann, den er den samme i Alaska som i Sahara». Denne holdningen, at alle raser var like mye verdt, beholdt han gjennom hele livet. Det var selve kjernen i hvorfor han drev på med kulturhistorie. Studiene springer ut fra menneskesynet.
Thor Heyerdahl ser på malerier i Tassili-fjellene sammen med Malika Hashid.
Ett av stedene Heyerdahls sivbåtkultur kan ha hatt aner.
Foto: Walter Leonardi
Arbeidet bak boken ser i utgangspunktet imponerende ut med hele 709 noter og 132 referanser. Men når man går teksten og referansene nærmere etter i sømmene blir det åpenbart at påstandene i boken er kraftig spisset, uten tilsvarende grundig dokumentasjon.
Forfatteren misforstår grunnleggende elementer ved Thor Heyerdahls teori, og han plukker ut sitater fra Heyerdahls populære bøker eller biografier som passer med hans egne påstander. Det «nye» ved boken, at Thor Heyerdahl skulle hatt en «meta-teori» som knytter sammen all hans forskning, er hentet fra andre forfattere og forskere. Dette vekker mistanke om plagiat, og er forskningsetisk alvorlig.
Eirik Stokke, adjunkt og masterstudent i religionsvitenskap, og kurator Reidar Solsvik ved museet har gått igjennom boken og skrevet anmeldelsen med tittelen Hvite guder, hvite forskere, hvite løgner som du kan lese her.
Reidar Solsvik
Kurator Kon-Tiki museum
Eirik Stokke
Adjunkt og masterstudent i religionsvitenskap