Rasisme i Thor Heyerdahls teorier?
Var Thor Heyerdahls søken etter et forsvunnet folk av megalittbyggere, med lys hud og rødt hår en rasistisk teori? Fra tid til annen kommer forfattere og forskere med denne påstanden. De fleste er godt argumentert, men noen inneholder mange feil og personlige tolkninger.
Det siste verket er Thor Heyerdahl and the Search for Atlantis (2019), utgitt på norsk. Eirik Stokke og Reidar Solsvik gjennomgikk i fjor de mest problematiske argumentene som ble fremført i boka. Denne anmeldelsen inneholder ny informasjon om en sentral hendelse i Heyerdahls liv, og kommenterer mange av de generelle anklagene mot hans forskning. Vi gjør den derfor tilgjengelig her i en engelsk oversettelse, til tross for at selve boken kun er tilgjengelig på norsk. Se lenke lenger ned i teksten.
Den generelle påstanden
De siste årene hevder kritiske lesninger av Thor Heyerdahls verk at hans teorier selv bruker terminologi og forklaringsmodeller som er rasistiske. Det er særlig Heyerdahls teori om bosettingen av Polynesia, mest omfattende beskrevet i American Indians in the Pacific: The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition (1952) som har vakt oppmerksomhet. I denne boken hevder Heyerdahl at de østligste øyene i Polynesia først ble bosatt av en hvit rase av megalittbyggere, eller «kulturbærere», som han sporet til Amerika, og potensielt gjennom Meso-Amerika, tilbake til Afrika.
Graham E.L. Holtons artikkel, Heyerdahls Kon Tiki Theory and the Denial of the Indigenous Past (2004), blir ofte kreditert som den første i nyere tid som kommer med disse anklagene. Men, som Holton selv påpeker, kan påstander om en iboende rasisme i Heyerdahls teorier spores tilbake til 1950-tallet. Mer nylig har saken blitt tatt opp av Victor Melander, i hans 2019-artikkel David’s Weapon of Mass Destruction: The reception of Thor Heyerdahls 'Kon-Tiki-Theory'.
Hvorfor har ikke dette argumentet rammet diskusjonen om Thor Heyerdahls arbeid og teorier før nå?
Svaret kan oppsummeres i fire punkter:
Terminologien og forklaringsmodellene, brukt av Heyerdahl i amerikanske indianere i Stillehavet og i andre skrifter, var den "nåværende standarden" for metoder innen geografi, arkeologi og etnologi på 1920- og 1930-tallet, og enda senere. I dag fremstår mange av disse oppfatningene som rasistiske, men i samtiden var dette ikke nødvendigvis tilfelle. Dommen var forbeholdt personer som hadde en personlig eller politisk overbevisning om rasisme.
Thor Heyerdahl, som var en selvutdannet mann innen etnologi og arkeologi, ble allerede før publisering av amerikanske indianere i Stillehavet gjort oppmerksom på at noen av hans terminologi og forklaringsmodeller kan bli sett på som rasistiske. Derfor, for å unngå å bli misforstått, introduserte han begrepet 'kaukasisk-lignende', og var nøye med å understreke at de hvite kulturbærerne av hans Kon-Tiki-teori ikke var kaukasiere per se (1952:225n1, jf. 343-345). ).
"Verdihierarkiet mellom overlegne (hvite) og underordnede (brune og svarte) mennesker" som får kritikere til å "fremheve rasisme som en nøkkelfaktor i Heyerdahls arbeid" (Melander 2019:2) er ikke fullstendig historie. Noen avsnitt i amerikanske indianere i Stillehavet ser ut til å ha et mer nyansert syn på disse viktige spørsmålene.
Senere skrifter, som Early Man and the Ocean (1978), forsterker trenden hans bort fra rasemessig eller kulturell stereotypisering. Kanskje var bruken av problematisk terminologi og forklaringsmodeller i noen av hans tidligere forfatterskap et produkt av Heyerdahls selvutdanning i disse fagene.
Men enda viktigere, Thor Heyerdahl fremstilte aldri seg selv som en rasist. Tvert imot hadde han en personlig overbevisning om at alle raser er like verdifulle. Denne troen var selve kjernen i hvorfor han studerte kulturhistorie. Arbeidet hans oppsto og reflekterte hans menneskesyn.
Personlig kontakt med raseideolog Hans F. K. Günther
I 1936-37 tilbrakte Thor Heyerdahl og hans første kone, Liv, et år på øya Fatu Hiva i Marquesas. På vei hjem til Norge besøkte paret den tyske rase-ideologen Hans F. K. Günther i Berlin. Günthers kone var en venn av Livs mor, og det unge paret ville ha en innsiders hjelp til å selge deres samling av zoologiske prøver og etnologiske og arkeologiske gjenstander. Denne samlingen skulle binde dem økonomisk inntil Heyerdahls reiseskildring, som han skulle skrive, skulle publiseres.
Dette møtet har vekket interessen til ulike biografer og forskere, som kanskje forventer en sammenheng mellom Heyerdahls hvite rase av kulturbærere og hans tilknytning til en nazistisk rasiolog. Dette engangsbesøket er imidlertid den eneste kontakten mellom de to som er registrert. Og her skulle man håpe at saken kunne bringes til hvile, men dessverre ser det ikke ut til at dette er tilfelle.
Høsten 2019 publiserte en ung norsk historiker, Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, en studie av Thor Heyerdahls arbeid og teorier med tittelen Thor Heyerdahl and the Search for Atlantis. Boken gir seg ut for å være en dybdestudie av Heyerdahls teoretiske rammeverk. Den hevder at alle hans ulike teorier om kulturell forbindelse og migrasjoner er koblet sammen i en hyperdiffusjonists søken etter en hvit mesterrase. Denne teorien er visstnok inspirert av Hans F. K. Günther.
Boken er full av forfatterens personlige antakelser og er påvirket av mangelfull forskning. Noen hendelser i Thor Heyerdahls liv, som hans kontakt med Hans F. K. Günther, er spesielt påvirket av dette, noe som fører til tolkninger som går langt utover dagens bevis. I en påfølgende debatt skrev Eirik Stokke og Reidar Solsvik en lengre anmeldelse av boken som ble offentliggjort av Kon-Tiki-museet. Siden denne artikkelen korrigerer noen grunnleggende fakta knyttet til Thor Heyerdahls forbindelse med Hans F. K. Günther, og detaljerer noen av bevisene som finnes i Heyerdahls skrifter, og peker på at han ikke har et rasistisk syn på kulturell utvikling og forhistoriske migrasjoner, gjør vi denne artikkelen tilgjengelig i en oversatt og litt omskrevet versjon: White Gods, White Researchers, White Lies, av Eirik Stokke og Reidar Solsvik (2019).
God forskning på emnet
Engevold forsket ikke ordentlig på emnet han angivelig gransket. Bortsett fra mistanke om plagiat, som skapte overskrifter i enkelte norske nyhetsmedier, er dette anmeldernes hovedproblem med boken.
Mange Heyerdahl-kritikere gjør imidlertid dyptgående undersøkelser om temaene i bøkene og papirene sine, og disse bøkene og papirene fortjener å bli lest. Her er bare noen få:
Axel Andersson, A Hero for the Atomic Age: Thor Heyerdahl and the Kon-Tiki Expedition (2010, 2. revidert utgave 2018). Denne boken er en dybdestudie av hvordan Heyerdahls mest kjente ekspedisjon ble en av de grunnleggende mytene i etterkrigs verdenen. Andersson undersøker også kritisk Thor Heyerdahls teori om bosettingen av Polynesia, inkludert det han mener er problematiske sider ved den.
A HERO for the ATOMIC AGE
Axel Andersson, 2010
Victor Melander representerer den nyeste forskningen på emnet. Han har de siste årene kritisk undersøkt opprinnelsen og den påfølgende utviklingen av Thor Heyerdahls teori om bosettingen i Polynesia, og avslutter for tiden sin Ph.D. om emnet ved Australian National University.
The Head-hunters of the North and the Polynesian Shadow: Thor Heyerdahls skull-collecting act on Fatu Hiva, Marquesas Islands, 1937, ble publisert i Journal of Pacific Archaeology, 2017, bind 8, nr. 1.
Artikkelen A Better Savage than the Savages: Thor Heyerdahl’s Early Ethnographical Attempts and their Importance for the Development of the ‘Kon-Tiki Theory’ ble publisert i The Journal of Pacific History, 2019.
Artikkelen David's Weapon of Mass Destruction: The Reception of Thor Heyerdahls ‘Kon-Tiki Theory’ ble publisert i Bulletin of the History of Archaeology, 2019, bind 29, nr. 1.
Er det rasisme i Thor Heyerdahls teorier?
Kan du finne rasisme i Thor Heyerdahls teorier? Nei, det kan du ikke, men som ethvert komplekst spørsmål kan det kvalifiseres og diskuteres. Hovedpoenget er at det kommer an på hvordan du definerer rasisme. Hvis rasisme defineres som en personlig overbevisning om at noen raser er bedre enn andre, så er det absolutt ingen rasisme i Thor Heyerdahls forfatterskap. Hvis du definerer rasisme som en upersonlig struktur, bevist av hvilke ord som brukes eller om en forklaringsmodell brukes eller ikke, som kan ha oppstått en eller to generasjoner tidligere, uten noen forutsetninger – vel, i så fall kan du finne spor av rasisme i hans forfatterskap. Men for hver tekst du finner som kan tolkes som rasistisk, vil du også finne et avsnitt som viser at Thor Heyerdahl ikke så på "svart" eller "primitivt" som underordnet på noen måte.
Den berømte forfatteren Shelby Foot, forfatter av kanskje den mest populære boken om den amerikanske borgerkrigen, sa en gang følgende om historieskrivingen:
Og det er slik jeg mener historien bør skrives. Som om du levde i den tiden. Det er helt urettferdig å se på det fra hundre og femti år senere og dømme hva disse menneskene gjorde uten å vite hva deres verdier var og hva lovene var. Det er det som forårsaker en forferdelig masse misforståelser som prøver å bruke et annet sett med standarder på en annen, en annen nasjon.
Dette er til poenget. Tidligere samfunn var annerledes, og de vil aldri passe hvis vi prøver å tolke dem med våre standarder.
Thor Heyerdahl danser på en lokal festival i Tucumé, Peru (Foto: Walter Leonardi).