Et tapt rongo-rongo manuskript gjennfunnet
Rapanui-kulturen har gitt forskere mange forvirrende spørsmål, ofte referert til som mysterier. Moai-statuene er kanskje de mest kjente av alle mysteriene. Hvordan disse steinkjempene ble hugget, transportert og reist har opptatt antropologer i mange tiår.
Et ekte mysterium er manuset – kalt rongo-rongo – som har gått tapt. Mange har forsøkt å dechifrere manuset, også lokale rapanui. En respektert eldste, Pua Arahoa, skrev ned kunnskapen sin og produserte det største kjente Rapanui-manuskriptet på begynnelsen av 1900-tallet, som har vært savnet siden slutten av 1950-tallet. Nylig ble et sett med fotografier som viser nesten hele manuskriptet oppdaget i Chile, og er nå utgitt av Rapa NuiPress: El Manuscrito de Pua Arahoa.
El Manuscrito de Pua Arahoa
José Miguel Ramirez Aliaga, Julio Hotus Salinas, and Betty Haoa Rapahango
Skriptene fra Pua Arahoa - det tapte rongorongo-manuskriptet
Rongorongo er et av de få unike manuskriptene som er oppfunnet i verden og består av figurer skåret ut i alternative linjer i et flatt stykke tre. "Det originale navnet - eller kanskje beskrivelsen - av skriptene sies å ha vært kohau motu mo rongorongo, "Tablet incised for chanting out", forkortet til kohau rongorongo eller "tablet [for] chanting out". Det skal også ha vært mer spesifikke navn på tekstene basert på emnet deres. For eksempel var kohau taꞌu (årstavler) annaler, kohau îka (fisktavler) var lister over personer drept i krig (îka, som betyr at fisk er en poetisk betegnelse for krigskader), og kohau ranga "were lists of war refugees» var lister over krigsflyktninger. (oversatt og tilpasset fra Wikipedia).
Den første misjonæren på øya rapporterte: «I hver hytte finner man tretavler eller pinner dekket av flere slags hieroglyfiske tegn: De er avbildninger av dyr som er ukjente på øya, som de innfødte tegner med skarpe steiner. Hver figur har sitt eget navn; men den knappe oppmerksomheten de gir til disse tavlene får meg til å tenke at disse karakterene, rester av en eller annen primitiv skrift, nå er for dem en vanlig praksis som de holder uten å søke meningen.» (Eyraud 1866:71) . Enten påvirket av misjonærene eller av det faktum at få aktet dem lenger, ble mange av disse rongorongo-objektene brent eller lagret i hemmelige huler i løpet av de følgende tiårene.
Da Thor Heyerdahl var på Rapa Nui i 1955-56 spurte han om rongorongo, og var heldig nok til å motta et manuskript som gave som inneholdt linjer med rongorongo-karakterer med rapanui-oversettelser og også noen tradisjonelle sang. Dette manuskriptet ble skrevet av de eldste i Rapanui, som prøvde å sette sammen og bevare den gamle kunnskapen. Dette manuskriptet ligger i dag i Thor Heyerdahl-arkivet ved Kon-Tiki-museet.
Under oppholdet på øya så Thor Heyerdahl også, skaffet seg eller fikk fotografere flere sider fra andre manuskripter. Likevel ble det største manuskriptet, ukjent på det tidspunktet for Heyerdahl, senere brakt til fastlandet i Chile hvor det kom i besittelse av Max Pulema Bunster. Du kan lese mer om dette i en artikkel av Reidar Solsvik med tittelen Korrespondanse mellom Thor Heyerdahl og Max Puelma Bunster angående Rapanui Manuscript E publisert i Rapa Nui Journal, vol. 30, nummer 2, i oktober 2016.
Thor Heyerdahl forsøkte uten hell å overtale Bunster til å publisere sitt manuskript sammen med de andre, dokumentert av den norske arkeologiske ekspedisjonen, i selskap med avisene om den nylige rongorongo-forskningen tidlig på 1960-tallet i sine Reports of den norske arkeologiske ekspedisjonen til Påskeøya og det østlige Stillehavet. Bind 2. Miscellaneous Papers (1965).
Et nesten komplett fotografisk sett av det tapte manuskriptet ble gjenoppdaget for noen år siden. Takket være det harde arbeidet til José Miguel Ramirez Aliaga, Julio Hotus Salinas og Betty Haoa Rapahango, publiseres hele manuskriptet med kommentarer i El Manuscrito de Pua Arahoa, av Rapa Nui Press, 2021.