Kon-Tiki Museet feirer 75 år i år

I år feirer museet 75 år. Det første Kon-Tiki-huset, en liten trebygning med akkurat nok plass til selve balsa-flåten og åpent bare i sommersesongen, åpnet den 15. mai 1950. Dette vil vi markere på flere måte gjennom året.

For å gi dere en liten smakebit, publiserer vi her en artikkel skrevet av mannskapsmedlem og første direktør, Knut M. Haugland, for Museumsnytt i 1960, for å markere de 10 første årene.

Kon-Tiki Museet 10 år

av Knut M. Haugland.

Kon-Tiki Museet er i dag kjent langt utover landets grenser. Besøksantallet har steget år for år, i 1959 var det 170 561. Museet huser ikke bare flåten fra Kon-Tiki ekspedisjonen (1947), men samlinger fra Thor Heyerdahls Galapagosekspedisjon (1954) og Påskeøy-ekspedisjonen (1955-56). I bygning og utstillinger er nedlagt ca. kr. 1 000 000. Det nye museet med den veldige investering er knappe tre år, mens flåten har vært utstilt i et tidligere sommerhus i syv år, og det er egentlig bare utstillingen av Kon-Tiki flåten som runder ti år i år.

“Kon-Tiki-huset” som eksisterte fra 1950-1954. Foto av Mittet, Public License.

Hvor er alle disse pengene kommet fra som har gjort det mulig å reise et hypermoderne museum? Hverken fra stat eller kommune. Riktignok har vi ikke bedt om noe, men så pass godt kjente vi forholdene at vi visste det ville ikke ha nyttet å få noe som monnet. Heller ikke er det lett å be om offentlige midler når en er part i saken. Dessuten er gleden størst hvis en slipper å be om hjelp. Mesteparten av pengene er lånt på vanlige forretningsmessige vilkår i byens banker og andre institusjoner. Men startkapitalen, ca. kr. 200 000, var lagt opp under driften av det tidligere Kon-Tiki hus. Renter og avdrag var fæle de to første årene, over 90 000 kroner, men takket være kjempebesøk har museet klart utgiftene og vel så det.

Da vi hadde strandet på Raroia-rev, trodde vi vel aldri at flåten ville ende på museum, der den lå høyt oppe på revet med skumsprøyt vaskende over seg hver gang brenningene tordnet mot korallene. Heyerdahl sa da også at der den lå, var den et verdig monument. Når tauene en dag ikke maktet å holde stokkene sammen, ville disse flyte utover og følge fedrenes spor stadig søkende vestover. Men flåten ville ikke ligge i ro. Plutselig en dag stoppet ikke høyvannet, men kjempebølger skyllet over revet, stadig høyere, og satte Kon-Tiki i drift. Den skjøv svære korall-blokker foran seg og gav seg ikke før den stille og rolig kunne hvile ut i lagunen. Vi ankret den like utenfor teltplassen vår, og senere skilte vi ikke lag. Den ble tauet i 9 døgn av en liten skonnert til Tahiti og senere fraktet av den norske båten Thor I til San Francisco.

Men vi hadde ikke tenkt å ta den til Norge. En amerikansk public relation mann hadde sendt et telegram og varmt anbefalt at vi tok en turné i USA med flåten på hjul, det var store penger å tjene. Det var det ikke. I San Francisco forlangte havnemyndighetene bryggeavgift av Kon-Tiki, som om det skulle vært en skikkelig båt. Skulle vi stille den ut, måtte det bli i byenes parker. Men det kostet penger, dessuten var det forbudt å ta entré, så vi skjønte snart at vi hadde med oss en hvit elefant. Ikke kunne vi bli kvitt den heller, ingen ville ha den, og slapp vi den fri på havet, var den farlig for skipsfarten. Løsenet ble da at en velvillig skipsreder tok den ombord på en av sine båter til Antwerpen. En annen skipsreder sørget for å få den til Oslo.

Før Kon-Tiki flåten kom så langt, hadde Thor Heyerdahl tilbudt den til Norsk Sjøfartsmuseum, som nok var interessert, men vanskelig kunne påta seg noen utgifter med oppbevaring og utstilling, da museet stod foran store utvidelser. Da flåten ankom Oslo i desember 1947, kom Heyerdahl fort i knipe. Båtens kran kunne ikke losse flåten med sine gode 20 tonn, vasstrukken som den ennå var. Vi måtte leie Goliat, en flytekran, og den kostet sine raske kr. 1200. Så måtte flåten taues over bukten til Framhuset, hvor den skulle få ligge inntil en bestemmelse kunne bli tatt om hva dens senere skjebne skulle bli. Den lå så og ventet hele vinteren innefrosset i isen og tynget ned av sne, bare besøkt av og til av et elskende par som fant ly i bambushytta. Morgenbladet gjorde et tappert forsøk på å redde den. Pengeinnsamling ble igangsatt sommeren 1948 for å skaffe midler til hus. Ca. kr. 15 000 kom inn, men problemet lot seg ikke løse på denne måten.

Da var det de tre menn, grosserer J. Johannson, skipsmegler H. T. Gram og skipsreder Sverre Ditlev-Simonsen våren 1949 laget en komité med det formål å få etablert hus for flåten. Arkitekt F. S. Platou laget tegninger, og kostnadene ble beregnet til kr. 26 000, som etter hvert ble skaffet.

Da det var på det rene at flåten ville bli tatt vare på, satte undertegnede i gang for å få trukket den på land før den ble helt ribbet. Et entreprenørfirma ble engasjert, og flåten ble trukket opp på land forsommeren 1948 og lagret på stokker ved siden av Framhuset. Vi hadde imidlertid ikke tenkt at dette ville koste kr. 1500, som jeg heldigvis fikk låne av en venn da vedkommende firma ikke godtok noen utsettelse med betalingen. Vinteren 1948-49 lå den tørt, men langtfra trygt. Mange innhugg i stokkene ble gjort. Planene med hus tok etter hvert form, og ca. 1. oktober 1949 stod det ferdig med flåten i sin midte. Norsk Sjøfartsmuseum hadde ikke liten del av æren, idet museet stilte fri tomt til disposisjon.

Det var en stor dag, men bare Heyerdahl og jeg var egentlig klar over hvor dårlig det stod til med flåten. Oppholdet i Oslofjorden hadde fått følger. Tauene hadde begynt å råtne, og det var ubeskrivelig mye skitt overalt. Flåten luktet rett og slett kloakk lang vei. Det var ingen vei utenom, alle knutene måtte løses opp, tauene tas vekk, og både disse og stokkene måtte renses og flåten bindes sammen igjen før den kunne presenteres for publikum. Det var et forferdelig arbeid og pågikk i alt 32 søn- og helligdager. Jeg var den eneste av ekspedisjonens deltakere som bodde i Oslo og kunne stå for arbeidet. Men da jeg var fast ansatt i det militære, måtte det bli helgedagsarbeid. Jeg satset på mine mange venner, men må nok tilstå at all goodwill ble brukt opp allerede tidlig på vinteren.

Da vi overtok huset i oktober 1949, viste byggeregnskapet et overskudd på kr. 200, som kunne brukes til forefallende arbeider. Det rakk ikke langt da veggene innvendig måtte paneles for å gi plass til karter og fotomontasje. Dessuten trengtes et lite rom med plass for salg av billetter, kort og suvenirer. Elektrisk lys var påkrevet, takrenner trengtes etc. etc.

Vi var i et dilemma igjen. Selv etter at huset var reist, kunne ikke Norsk Sjøfartsmuseum akseptere gaven fra Thor Heyerdahl, fordi det ennå var klart at flåten ville bringe med seg store utgifter, og inntektene var basert på tro og formodninger. Til tross for at Thor Heyerdahl fremdeles hadde en veldig gjeld, skaffet han den 3. januar 1950 et lån på kr. 10 000 til restaurering av flåten og bestridelse av forannevnte arbeider. Men det var ikke nok til å få huset i presentabel stand, og den 20. mai 1950 måtte han forstrekke med ytterligere kr. 5000. Men det var da allerede klart at det var en betydelig interesse til stede for å få se flåten. *Kon-Tiki boken ble en utrolig reklame som bredte seg verden over. Kon-Tiki huset ble åpnet for publikum den 15. mai 1950, og alt etter første sesong gav regnskapene overskudd, og lånene kunne tilbakebetales. Besøket steg så fra år til år. 1 1951 var besøket 72 641, i 1952 105 833 med fortsatt jevn stigning inntil det nye museet i 1959, som før nevnt, rundet 170 500.

Forat institusjonen Kon-Tiki huset skulle komme inn i ordnede forhold, satte Heyerdahl den 29. desember 1949 opp bestemmelser for flåtens oppbevaring og drift ved utstillingen. Mens han, som sagt, ennå hadde gjeld, påtok han seg det hele og fulle økonomiske ansvar for flåtens utstilling. Men ikke nok med det, han bestemte at hvis driften gav overskudd, skulle det etableres et fond for studenter for de midler som ikke gikk med til hus og vedlikehold.

Allerede like etter hjemkomsten i 1948 kontaktet Thor Heyerdahl Norsk Sjøfartsmuseum. Direktør Kristian Kielland var personlig meget interessert i å yde all mulig støtte, selv om hans styre ikke kunne tillate at Sjøfartsmuseet påtok seg noe ansvar for flåten. Senere kom Heyerdahl i forbindelse med professor Gutorm Gjessing ved Universitetets Etnografiske Museum, og han var også interessert i å støtte opp om en bevaring av flåten. Forannevnte to museumssjefer erklærte seg enig i å tiltre en komité som sammen med Heyerdahl (med undertegnede som stedfortreder) skulle danne styre for institusjonen. Styret konstituerte seg i mai 1952 som juridisk person med behørige statutter, basert på Heyerdahls tidligere gitte bestemmelser. Styret har senere bestått av representanter fra de samme institusjonene.

Som daglig leder av museet fra starten har undertegnede fungert. Da jeg, som nevnt, hadde annet fast arbeid, måtte jobben utføres som ren hobby fra min side i min fritid. Problemet for meg har ikke vært å klare arbeidet med driften, men derimot å etterkomme de mange representasjonsplikter som dette merkelige museet  har ført med seg. Huset var ikke ferdig før jeg ble ringt og skrevet til som «direktør» og «kurator» fra våre forskjellige myndigheter, reiselivsinstitusjoner, ambassader etc. etc. for å ta imot celebre gjester. Hvis jeg unnslo meg, ble dette kritisert, og det ble vist til hvordan «andre direktører» møtte opp! Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte meg brydd, idet jeg syntes Kon-Tiki huset hadde lite å fare med, men en myndig dame, som vi alle kjenner, ryddet fort opp i denne villfarelsen, for Kon-Tiki flåten var forlengst annonsert på verdens reiselivsmarked som ny norsk attraksjon. Personlig hadde jeg minst av alt tenkt å gå museumsfolkene i næringen. Jeg følte bare en viss plikt til å hjelpe med å restaurere flåten. Men da ingen ville stå for driften av Kon-Tiki huset, kunne jeg ikke godt unndra meg det som part i saken. Så ble det da til at jeg i Heyerdahls mange fravær i årene som kom, måtte stå til tjeneste som guide for konger, dronninger, prinser, prinsesser, hertuger og generaler, verdenspolitikere og folk i et utall av institusjoner som gjestet landet, og ikke minst vitenskapsmenn og museumsfolk fra fjern og nær.

Da driften begynte å gi overskudd, fant styret det i samsvar med statuttene å dele ut stipendier til sjøfartshistorisk forskning. I alt ble kr. 15 000 delt ut, fordelt på 4 utvalgte søkere.

Men det ble snart åpenbart at det var uheldig at ikke flåten kunne besees også om vinteren. Dessuten fortsatte Thor Heyerdahl med ekspedisjoner og brakte hjem rikholdig materiale, fra Syd-Amerika og Polynesia, som burde bli tilgjengelig for publikum.

Som første skritt på vei til å få etablert et tidsmessig museum ble tomten vi hadde lånt av Sjøfartsmuseet, innkjøpt. Da planen for ny museumsbygning ble diskutert i styret, fant Sjøfartsmuseets representant å måtte fraråde forslaget   motivert med den store betenkelighet det lå i å låne kr. 700 000 til et foretagende som i høyeste grad måtte sies å være tidspreget, og derfor ville miste sin aktualitet og dermed sine inntekter. På den annen side var styret for Norsk Sjøfartsmuseum villig til å avse plass for flåten, den tid dette måtte ha interesse, i det nye Sjøfartsmuseum. Heyerdahl satte pris på dette tilbudet, men valgte allikevel alternativet å låne de nødvendige midler, noe professor Gjessing også støttet opp om. Arbeidet med den nye museumsbygning ble påbegynt i 1956, og i løpet av ca. 7 måneder var huset ferdig. Dessverre kom ved sluttoppgjøret en baksmell som nær hadde satt oss i en lei knipe – byggebudsjettet ble betydelig overskredet.

The new and permenent Kon-Tiki Museum, opened in 1956.

I vår nød søkte Thor Heyerdahl i et personlig brev til finansministeren om å få slippe eller få utsettelse på innbetaling av omsetningsavgiften. Det ble blankt avslag. I dag beundrer vi finansministeren for hans store forutseenhet! Det nye museum fikk et besøk som langt oversteg den mest optimistiske kalkyle, og vi klarte ekstrautgiftene. Det var nå det vi helst ville.

I 1958-59 tok vi opp nye lån på ca. kr. 50 000 slik at de fleste utstillingsplaner kunne bli realisert. Disse omfattet et undervannsmuseum under flåten, en tro kopi av en Påskeøy-familiehule, en båtsal omfattende en samling båtmodeller og primitive funn fra Syd-Amerika og Polynesia. Imidlertid må et omfangsrikt materiale fra Påskeøya lagres inntil videre. Påskeøya må få sin egen store avdeling, men finansene vil nok ikke tillate det på noen år ennå.

Navnet Kon-Tiki synes å ha en magisk kraft. Museet får brev fra leg og lærd verden over, og de spør om alt mulig. Det er særlig russerne som i dag er interesserte, etter at Kon-Tiki boken og Aku-Aku synes å ha nådd alle kanter av det veldige landet. Det er mang en russer som gjerne vil vaere med på neste ekspedisjon. Alle får svar, men det er litt brysomt med russerne, for de skriver på sitt morsmål.

Utallige er de skolelærere som har bedt om å få et bilde av Kon-Tiki flåten for å henge det opp i skolestua, eller som ber om tegninger for å bygge flåtemodeller i håndgjerningstimene. Det bygges Kon-Tiki modeller ved skoler i USA, Canada, England, Skottland, Burma, Siam, Sveits og andre land. I Jugoslavia finnes en speidertropp som heter Kon-Tiki, og patruljene bærer deltakernes navn. I Tyskland har en by en barnehage med både flåte og hvalhai. I Frankrike har en arbeidet med planer for en Kon-Tiki flåte-rute på Seinen. I England har en kjent dikter skrevet et langt hylningsdikt til Kon-Tiki ekspedisjonen, "The Ballad of Kon-Tiki", utgitt av Oxford University Press 1952. Ifølge professor Otto Lous Mohr var Kon-Tiki ekspedisjonen nærmest det eneste kong Ibn Saud kjente til om Norge. Ved Moskva universitet inngår Heyerdahls vandringsteori og hans ekspedisjoner i de faste forelesninger. I Canada innredes hypermoderne restauranter hvor bare såkalte Kon-Tiki spesialiteter blir servert (neppe mye likhet med originalmenyen!). Slik kan en fortsette i det uendelige.

Det synes således ikke nødvendig for KonTiki Museet å investere stort i reklamen. Thor Heyerdahls bøker og filmer har sørget for det. Men når original-flåten i dag huses i sitt eget, tidsmessige museum og utstilles på det ellevte året, skyldes dette i første rekke Morgenbladet og de tre menn som er nevnt før, som berget flåten fra å råtne opp i Oslofjordens brakkvann. Knut M. Haugland.